JEG ÅPNER MEG FOR DERE

Det å åpne meg for dere lesere på bloggen har jeg aldri vært flink til. Jeg synes det er vanskelig å snakke om alle følelsene mine. Rett og slett fordi jeg ikke alltid klarer å sette ord på hva jeg føler. Samtidig er det veldig skummelt. Det å skulle dele noe personlig med så mange andre. Før blogget jeg bare om hverdagslige ting og om livet mitt generelt. Jeg har aldri fortalt dere om MEG. Hvordan jeg har det. Dette vil jeg endre denne gangen. Selv setter jeg pris på å lese bloggene til andre som åpner seg om følelser og livet sitt. Man føler seg plutselig ikke så alene lenger. Det å vite at mange andre har gått gjennom en del av de samme tingene eller følt de samme følelsene. Hodet mitt har vært et evig kaos i flere år nå. Jeg prøver fortsatt å sortere alt. Det er så mye.

Det hele startet vel så tidlig som på barneskolen. Jeg har alltid sagt til folk at jeg har gått på fire forskjellige barneskoler fordi vi har flyttet så mye. Flyttet det har vi, mye. Grunnen til det er at jeg ble utestengt og mobbet på barneskolen. Jeg prøvde å flykte til en ny skole, men det dukket alltid opp noe nytt. Var det meg det var noe galt med? Alle andre hadde det jo så fint sammen virket det som. Sannheten er at veldig mange barn og unge er rett og slett bare slemme. Eller usikre selv og derfor drar ned andre for å føle seg bedre selv. Tidligere var jeg ekstremt sjenert og usikker på meg selv. Sjenert er jeg fortsatt i mange sosiale sammenhenger, men det henger vel sammen med frykten for å ikke bli likt eller at jeg skal si noe “dumt”. Ting ble bedre på ungdomsskolen. Videregående ble det vanskelig igjen. Jeg flyttet til Sandefjord, en helt ny by hvor jeg ikke kjente noen. Alle hadde sine “gjenger” fra ungdomsskolen og der kom jeg, alene. Jentene ville ikke “godta” meg virket det som. De hadde aldri snakket med meg og visste ingenting om meg. Allikevel fikk jeg de styggeste blikkene og ingen hilste på meg når guttene jeg ble venn med inviterte meg på vors og fester. Jeg hadde nesten bare guttevenner. Så jeg flyttet hjem til Hamar igjen.

Jeg har fått mange usikkerheter på grunn av hva folk har sagt. Når jeg var yngre var det noen som sa til meg “herregud så blek du er” første dagen med shorts en sommer. Etter det turte jeg ikke gå med shorts. Jeg gikk alltid med bukse, uansett hvor varmt det var. Folk har kommentert latteren min og på grunn av det turte jeg ikke le mer. Jeg ble enda mer innesluttet og sjenert. Jeg turte ikke le og smile på samme måte lenger. De siste årene har jeg prøvd å grave frem latteren min, men det er vanskelig. Folk har kommentert arrene mine i ansiktet som jeg har fra jeg hadde vannkopper som liten. Disse er fortsatt en ekstremt stor usikkerhet hos meg og jeg poster aldri bilder hvor disse synes godt – da må jeg redigere dem bort.. Folk har kommentert smilehullene mine. Disse la jeg aldri merke til når jeg var mindre, men etter en kommentar om det har jeg latt være å smile på bilder. Jeg er også redd for å smile til vanlig, det er kanskje derfor folk kan oppfatte meg som sur/bitch om de ikke kjenner meg. Det er bare usikkerheten min. Jeg hadde alltid små pupper før. Det var noe jeg alltid ønsket å gjøre noe med når jeg ble gammel nok. Etter noen jenter kommenterte i en gymtime “herregud du har jo ikke pupper” ble jeg enda mer sikker på at silikon, det skulle jeg ha. Jeg turte aldri å trene i sportsbh lenger uten å ha en vanlig bh under. Jeg gikk alltid med store gensere for å skjule de små puppene. Så var det fregnene mine.. Prøvde jeg å gå uten sminke fikk jeg kommentarer på dem også. Det var ikke kommentarer som “så søte og fine fregner du har”, men mer “shit så mye fregner du har!” på en spydig måte. Dermed begynte jeg å bruke enda mer sminke. Jeg gjorde alt for å dekke disse forferdelige fregnene mine. Så var det hårfargen min.. Det måtte jo være noe med den også. Min naturlige hårfarge er brun med masse striper i. Om sommeren blir den bleket av solen og kan få et hint av kastanjefarge i seg, mens om vinteren er den mer mørkebrun. På slutten av barneskolen var det noen som sa “du er jo ginger du”. Enda en usikkerhet ble det hos meg.. 

Jeg farget håret mitt, begynte med selvbruning, mer sminke og når jeg var 18 år gammel tok jeg endelig silikon. Hjalp alt dette? Nei.. Jeg virket kanskje mer fornøyd utad, men usikkerheten var og er der fortsatt. Om vannkopparrene var og er et problem, skal jeg love dere at disse arrene er mye verre. De sitter så dypt og jeg sliter fortsatt mye psykisk på grunn av alt. Jeg har ofte fått høre “du er jo skikkelig hyggelig! før jeg snakket med deg trodde jeg du var en bitch”. Rett og slett fordi jeg ser sur ut på grunn av usikkerheten min. Det jeg trygt kan si er at alt blir så mye bedre når man er ferdig med skolen! Man slipper unna det konstante presset. Helt ærlig dere, etter videregående snur alt på hodet. De som var de mest populære og “kuleste” på skolen er de som får den største nedturen etterpå! Du kan endelig starte ditt eget liv og si farvel til alle som gjorde livet ditt et rent helvette. Du trenger aldri å se dem igjen. Hvem skal de være bedre enn nå? Mange spør meg om jeg har tenkt til å studere snart. Sannheten er at jeg fortsatt er redd for å gå tilbake til det med skole. Jeg ble syk nesten hele videregående på grunn av alt det psykiske. Jeg er redd for at det skal skje igjen. Nå med det første er ikke skole noe for meg. Jeg har funnet meg selv mer de siste årene og blitt mer sikker på meg selv. Nå tør jeg å gå uten sminke, til og med på jobb hvor jeg ser flere 100 mennesker iløpet av en dag. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg tar en dag av gangen. 

“There is always hope”
– Nå skjønner dere kanskje mer hvorfor jeg har akkurat denne teksten –

Det er viktig å aldri dømme noen ut ifra hva man ser. Et bilde på instagram eller snapchat, eller noen sekunders video sier ingenting om hvordan en person har og føler det. Det kan ofte være de som virker som de lever det “perfekte” liv og er lykkelig, som har det mest vanskelig. Ofte prøver man å skjule all smerten for alle andre. Det er også veldig gøy hvordan mennesker som behandlet meg elendig og kanskje til og med var slem mot meg før, søker kontakt med meg nå og er superhyggelig om jeg møter på dem. Jeg smiler og er hyggelig tilbake for jeg har ingen planer om å synke like lavt, men jeg kommer aldri til å tilgi dem. 

16 kommentarer
    1. Om vi mennesker skulle blitt usikker hver gang noen gir oss en kommentar hadde jo ikke menneskeheten greid å fungert… Jeg har aldri brydd meg om hva andre sier og har det helt fantastisk fordi jeg elsker meg selv og kanskje bryr meg veldig lite om andre , men Gud hvor deilig jeg har det fordi jeg ikke bryr meg hva andre tenker. Jeg har alltid hatt små pupper, men da tenker jeg heller at shit det har modeller også 😁 og hun som har vunnet pris for årets modell i 2017 har masse fregner !! Så du burde ikke gjemme alt med sminke! Du er heldig som har det ! Jeg skjønner ikke hvorfor vi driver å sammenligner oss med alle andre , vi er jo alle unike. Altså jeg er 100 % meg selv og alle kan ikke like meg , jeg liker ikke alle heller , sånn er livet. Hilsen en venn

    2. Åå, støtter deg! ❤️ Folk oppfatter ting ulikt, noen tar komentarer mere til seg en andre. Det handler også om følelser og usikkerhet rundt. Jeg er helt lik selv. Prøver selvsagt å jobbe med å ikke ta alt til meg, for vet at alt kanskje ikke er ment vont, men likevel tar jeg meg nær av det. Grunnen til det er fordi jeg alltid har vært en ekstremt følsom person! Heier på deg

    3. Jeg har hatt det nøyaktig sånn som deg, Ine! Jeg ble mobbet fordi jeg var overbitt… folk kalte meg “kanin”.. de skulle konstant påpeke at jeg var så lav, det var tydeligvis et problem for dem at jeg er så lita som jeg er! Så jeg ble kalt dverg og knøtte. Jeg ble mobba på grunn av fregnene mine. Og jentene og guttene i klassen min (6 og 7 klasse) skulle hele tiden påpeke hvor små pupper jeg har. Jeg ble også kalt stygg av guttene..
      Så selv om jeg har hatt regulering så føler jeg at det er noe galt med mine tenner. Jeg føler at jeg er for lav. Jeg føler at jeg ikke er pen nok. Jeg føler at kroppen min aldri er bra nok. Jeg føler at puppene mine ikke er fine og store nok.
      Men, når jeg ser på dem som har mobbet meg så må jeg le! For jeg har kommet lengre enn dem i livet og jeg forandret meg ifra å være den stygge andungen til ei søt jente.
      Jeg hadde ingen anelse om at du har blitt mobbet! Jeg har alltid sett på deg som ei utrolig pen jente!!!!
      Jeg er også en veldig usikker person etter mobbingen. Men jeg håper at vi begge to innser at vi er som vi er og vi begge er bra nok!❤

    4. Thea Johansen: Huff.. Så vondt å høre Thea :(( Folk er så slemme og usikre, fysøren. Godt å høre det går bedre med deg nå! Så søt du er <3 <3 Veldig hyggelig å høre! Ditto <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg