hits

inemm

MIN STØRSTE SKREKK

  • Publisert: 06.12.2017, 17:04
  • Kategori: Blogg
  • Hei dere!

    I dag var en helt grusom dag for min del. Jeg hadde legetime igjen, noe som er skummelt nok i seg selv, men denne gangen måtte jeg ta blodprøver i tillegg. Det har jeg ikke gjort på flere år på grunn av sprøyteskrekken min. Nå var det bare å krype til korset, for å gå rundt å være utmattet og dårlig hele tiden, det orker jeg ikke lenger. Jeg håper egentlig prøvene ikke er normale, slik at det er noe vi kan gjøre noe med, om dere skjønner. Det verste er vel at de sier at ingen ting er galt, at prøvene er helt normale og jeg bare må fortsette å gå rundt sånn her. Noe må det jo være. Det er ikke normalt å være slik jeg er, hele tiden. Jeg skal også videre til spesialist om ikke så lenge. Venter bare på å få innkalling i posten. Jeg er litt redd, samtidig som jeg er glad for at jeg endelig, etter så mange år, tør å ta tak. Nå krysser jeg alt som krysses kan for at jeg får gjort noe og kan være bedre fremover. 

    Oppi det hele testet de meg for astma også. Siden jeg ofte får lungebetennelse og sliter mye med hoste. Vet ikke om jeg skal le eller gråte over at jeg blåste like elendig både før og etter astmamedisinen. Jeg klarte på det meste bare blåse 60% av hva jeg burde klart i min alder. Flaut. Vanskelig å si om det er teknikken min som er problemet eller om jeg bare har elendig pust. Trener jo aldri heller, men det henger igjen sammen med at jeg er syk så ofte og ikke har energi til å gjøre det. Å trene med influensa eller lungebetennelse er ikke akkurat optimalt...

    Nå har jeg i hvert fall endelig turt å gjøre det her! Er veldig stolt over meg selv og sitter med en slags "vinnerfølelse" i kroppen. Leger og sprøyter har alltid vært min største skrekk. (også er Grey's Anatomy favorittserien min, haha, oh the irony)... Kom med den lange lista med lapper når jeg skulle inn for å ta prøver. Har sjekket det som sjekkes kan tror jeg. Er veldig spent på resultatene. Får alle svarene innen en uke, så nå er det bare å vente.

  • Publisert: 06.12.2017, 17:04
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • "DET ER SÅ ÅPENBART HVA DU ER UTE ETTER"

  • Publisert: 06.12.2017, 12:48
  • Kategori: Blogg
  • Ja, etter gårsdagens bilder på snapchat rant det inn en hel del meldinger. Både på facebook, telefonen og snapchat. For det meste var det positivt, som "så sykt gøy!" eller "shit så kult, haha digger forholdet deres" - "Andreas er så lættis!". Samt meldinger fra venner som ville se bilder og ønsket oss lykke til. Meeen, det var ikke alle meldingene som var like positive. Igjen, som før, rant det inn ting som "Latterlig å brife med penger på den måten. Det er så åpenbart hva du er ute etter. Skjønner ikke at Andreas ikke ser det selv." Jeg velger å la dere få tro hva dere vil, for uansett hva jeg sier her, så vil mange mene sitt. Andreas og jeg vet hvordan forholdet vårt er og det er det viktigste. En ting er sikkert og det er at om jeg var en slik jente ville Andreas aldri blitt sammen med meg. Nå har vi vært sammen i snart 2,5 år og så smart som den fyren er, så hadde han gjennomskuet det allerede på første date om tanken min var noe sånt. Når jeg møtte han hadde jeg ingen aning om hva slags inntekter han hadde engang. Jeg kunne aldri "utnyttet" et menneske på den måten heller. Det skal også sies at de skikkelig store inntektene kom først en stund etter vi hadde blitt kjærester. Vi har ikke felles økonomi, det vil vi nok heller aldri ha, med mindre det kommer barn inn i bildet en dag. Jeg jobber fulltid og betaler alt selv. Om jeg skriver det svart på hvitt så vil fortsatt noen mene sitt. Som sagt, dere skal få tro det dere vil :-)

    Her er bildene fra snapchat, igjen, bare for å "brife" litt mer ;)

  • Publisert: 06.12.2017, 12:48
  • Kategori: Blogg
  • 9 kommentarer
  • DETTE ØNSKER JEG MEG TIL JUL

  • Publisert: 05.12.2017, 18:18
  • Kategori: Blogg
  • OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Hvert år pleier jeg godt å vite hva jeg ønsker meg. I år har vært annerledes. Jeg vet det er ting som står på ønskelisten, men det er for det meste altfor dyre ting. Ting jeg må spare til selv og kjøpe når jeg kan. Etter jeg tok disse bildene sammen med Cecilia, med kameraet hennes, visste jeg hva jeg virkelig ønsker meg. Olympus Pen kamera! Jeg trenger nytt kamera og dette er perfekt. Ikke er det for stort, slik at man enkelt kan ta det med seg. Samtidig tar det veldig bra bilder og man kan laste rett over til mobilen. Midt i blinken! Om det ikke ligger under treet i år så er det ingen tvil om at jeg en dag kjøper det uansett.

  • Publisert: 05.12.2017, 18:18
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • MIN FØRSTE GANG..

  • Publisert: 04.12.2017, 11:36
  • Kategori: Blogg
  • Hei dere!

    Tid for nytt innlegg. I dag tenkte jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Mener å ha lest et slikt innlegg på bloggen til Sofie tidligere, om jeg ikke tar feil. Tanken falt meg egentlig veldig tilfeldig inn og i det jeg tenkte det så kom jeg på at jeg hadde lest noe liknende eller likt før. Synes i hvert fall det virket som en litt "morsom" greie. Måtte søke og sjekke litt.. Jeg hadde rett når jeg husket at jeg hadde lest det på Sofie sin blogg tidligere! Stjal litt inspirasjon derfra. Håper det går bra, Sofie <3 Mehe.

    MENSEN
    Jeg fikk mensen veldig sent. Husker venninner var litt sånn "hæ har du ikke mensen?". Utrolig nok stresset jeg ikke over det og var egentlig bare glad jeg ikke hadde fått det enda, for det virket så stress. Der tok jeg ikke feil heller, for jeg skulle gjerne aldri fått det. Slik ble det vel og merke ikke. Når jeg var rundt 15-16 år fikk jeg det. De fleste venninnene mine fikk det når de var 12-13 år, så for meg var dette sent. Jeg fikk det heldigvis mens jeg var hjemme. Litt glad jeg fikk det senere enn alle andre også. Jeg visste litt mer om det og var mer "klar" kanskje?

    SNUS/RØYK
    Røyk har jeg aldri prøvd før, faktisk. Ingen planer om å prøve det heller. Takler ikke lukten. Snus derimot, det prøvde jeg for første gang på en fest i Sandefjord med en venninne. Jeg hadde bestemt meg for at nei, det skulle jeg ALDRI prøve, men sånn ble det.. Det ble den ene gangen og så gikk det lang tid før jeg prøvde igjen. Etter hvert ble det noe jeg gjorde på fest. Jeg har aldri vært avhengig og har alltid fint klart meg uten, heldigvis. Allikevel har jeg dessverre perioder hvor jeg snuser både til vanlig og på fest. Det må jeg slutte med. Ikke sunt.

    DYR
    Vi hadde to hunder når jeg ble født, men mitt første "egne" dyr/kjæledyr var et hamster. Han ble aldri tam vel og merke og bet som bare rakkern. Han var veldig søt da. Bestemor fikk ha han det siste året han levde faktisk! Noe hun syntes var veldig hyggelig. Skulle ikke tro det først, men hun ble glad i han. En av de første hundene vi hadde og den jeg husker og savner mest er Bronco. Jeg kunne gitt så mye for å få han tilbake. Han var virkelig verdens beste. Snillere hund skal man lete lenge etter. Når han bare ser rart på en liten Ine som stapper en solo is i rumpa hans, ja, da sier det litt om hvor tollerant han var. Du leste riktig, jeg stappet en IS i rumpa hans. Hvem gjør sånt?? Jeg var liten og skjønte ikke bedre. Stakkars. Han sov i sengen med meg hele dagen og nektet å bli med ut hvis jeg var syk. Begynner å gråte her jeg sitter og skriver om han. Han betydde hele verden for meg.

    Dagen han døde var en av de verste dagene i livet mitt. Jeg husker det så godt. Pappa hentet meg på skolen, superstresset og helt grønn i ansiktet av gress. Jeg spurte flere ganger "Hva har skjedd?". For at noe hadde skjedd, det skjønte jeg. Først ville han ikke si det, han sa vi skulle ta det når vi kom hjem. Jeg sluttet ikke å mase. Jeg ville ha svar med en eneste gang. Til slutt sa han trist "Bronco er død". Hjertet mitt stoppet i noen sekunder og jeg frøs til helt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det kunne jo ikke være sant. Vi parkerte utenfor huset, og der lå han på en blå presenning. Jeg har aldri grått så mye og vært så knust før. Det som hadde skjedd var at pappa hadde vært ute og gått tur. Plutselig bare falt hunden i bakken. Pappa begynte med en gang å gi han munn til munn. Mannen i huset rett over gata der det skjedde var veterinær (hvor tilfeldig er ikke det). Han kom løpende ut og ville hjelpe, men det var for sent. Pappa fikk litt liv i han. Det eneste Bronco klarte var å se på han og lage en liten lyd før han var helt borte. Jeg får så vondt i hjertet når jeg skriver det her. Jeg nektet å kremere han, for han skulle begraves hos oss. Så Bronco, han ligger begravd i hagen utenfor et hus vi bodde i før. 

    Her feiret vi 17. mai sammen <3 Bronco <3 Han var av rasen Dobermann, for de som skulle lure på det. Vi importerte han fra Australia.

    KRÆSJET BILEN MIN
    Jeg har heldigvis bare kræsjet en gang og det håper jeg var første og siste. Det var ikke min feil, bare så det er sagt. Det var på vinteren, rett før nyttårsaften for noen år siden. Jeg skulle hjem etter jeg hadde handlet alkohol og litt diverse til feiringen. På veien skulle jeg stoppe for en fotgjenger. I det jeg stopper, før jeg vet ordet av det, kjenner jeg hele bilen hoppe fremover. Det var altså noen bak meg som ikke var like observant. Han fulgte nok ikke med på veien, for før jeg bremset var det ingen bak meg, så han må ha kommet ganske fort fra lyskrysset bak og ikke fulgt med helt. Oppi det hele jobbet fotgjengeren som skulle over veien i forsikringsselskap, så skylda, ja den fikk uten tvil han bak meg. Dermed var jeg uten bil ganske lenge. På dette tidspunktet hadde jeg kun lappen på automat. Leiebilen jeg fikk var selvfølgelig manuell - sykt irriterende. Det endte med at jeg da øvelseskjørte denne i noen uker og tok sjansen på oppkjøring. Det ble lappen på manuell ut av det hele også, så noe positivt fikk jeg ut av det!

    Mannen som kjørte på meg når jeg gikk ut av bilen bare "JEG PRØVDE SVINGE UNNA!"
    Det eneste som kom ut av munnen min der og da var "Det funket jævlig dårlig, for du traff"

    Disse bildene ble tatt på bensinstasjonen rett etter vi kræsjet.

    Leiebilen jeg hadde var en mini cooper! Fikk litt lyst på sånn bil etter å ha leid. Så søte og gode å kjøre.

    Men jeg vil ikke bytte ut bebien min før jeg må </3. Dette bildet ble tatt dagen jeg hentet bilen igjen. Jeg var så glad for å se den at jeg løp bortover isen i full fart. Det endte med at jeg trynet, selvfølgelig... midt i en svær vanndam.. MED LYS BUKSE.

    FLYTTET ALENE
    Jeg flyttet alene rett etter videregående. Faktisk før videregående var ferdig, flyttet jeg til Sandefjord. Jeg var så lei av skolen og ville bare bort fra alt. Dermed begynte jeg å jobbe på Stall Bergan og bodde der i noen måneder før jeg ble sammen med Andreas og flyttet til Bærum sammen med han. Det å bo sammen på et "internat" med mange andre var helt greit. Vi hadde det hyggelig, men rommene var små og det var ikke det beste stedet å bo. Siden jeg jobbet der funket det bra. Da var det enklere. Nå kunne jeg aldri gjort det. Etter å ha bodd i leilighet alene/med Andreas hadde det vært helt grusomt å bo på den måten igjen. Jeg synes det er hyggelig å bo der når jeg er på besøk og rir litt da, det synes jeg.

    Eneste bildet jeg fant fra rommet mitt i Sandefjord.

    BARNESKOLE KJÆRESTE
    Alle har vel hatt det useriøse barneskole-forholdet, regner jeg med. Hvor man blir sammen over melding og slår opp på samme måte. Jeg husker jeg var ganske grusom. Jeg fikk en gutt som likte meg til å spørre meg om å bli sammen. Han var nemlig veldig usikker på å spørre meg, så han spurte en venninne av meg om det var lurt. Jeg ba henne fortelle han at han bare skulle spørre, for så å avslå han. Hvor slemt? Vi var sammen en liten stund til slutt da, haha. For et forferdelig menneske, hæ. Dette skjedde heldigvis bare en gang. Jeg hadde flere barneskole kjærester, men tror ikke jeg kysset noen av dem. Kjærester <3

    DATE
    Åh gud, første daten min husker jeg godt. Det gikk IKKE bra. Det var når jeg var 15 år gammel. Første daten med det som senere skulle vise seg og være min første kjæreste. Jeg besøkte han hos en kompis av han. Dere skulle bare sett og visst hvor sjenert jeg var. Jeg sa så og si ingenting, var superstressa og nervøs hele kvelden. De ba meg skrive navnet mitt på en lapp husker jeg og jeg turte ikke. Dere leste rett, jeg turte ikke skrive navnet mitt på en lapp. Så usikker og sjenert var jeg. Vi fikk heldigvis til flere og bedre dater etter hvert og ble til slutt kjærester. Dette var min første "ordentlige" kjæreste.

    OPERASJON
    Første gangen jeg opererte var jeg liten. Jeg hadde vært på besøk hos bestemor og lekt med mynter. Som alle andre barn skulle jeg putte alt jeg fant i munnen og det endte med at jeg svelget en mynt. Den satte seg fast i luftrøret mitt og jeg fikk problemer med å puste. Heldigvis hadde jeg svelget en mynt med hull i midten, jeg tror det var en enkroning om jeg ikke husker feil. Bestemor fikk panikk stakkars, men til slutt var jeg på sykehuset og det hele endte bra.

    PÅ EN SCENE
    Første gangen på en scene, bortsett fra skoleforestillinger som liten foran foreldrene, var på ungdomsskolen. Jeg spilte uteligger og danset, haha. Uteliggere med skjult dansetalent, wehå. Ellers var min første gang på en scene, sånn skikkelig scene, rettere sagt var det faktisk Sentrum Scene foran 1750 mennesker. Det var absolutt ikke planlagt. Andreas hadde konsert og plutselig hører jeg han si "babe kan du komme opp hit?". Da var det bare å styrte litt alkohol og kaste seg ut i det. I det jeg stod der og han ga meg en mikrofon, noe som gjorde meg enda mer nervøs - jeg kan ikke synge.. tenkte jeg "søren heller, bare gå all in". Tror jeg imponerte både Andreas og meg selv når jeg sang for full hals og løp rundt på scenen, haha. Alle i publikum var fulle uansett, så håper ingen husker så mye av det, haha. Oppi det hele var jeg nemlig forkjølet <3

  • Publisert: 04.12.2017, 11:36
  • Kategori: Blogg
  • 6 kommentarer
  • KJØPE HUS?

  • Publisert: 03.12.2017, 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Hei alle sammen!

    Det skjer så mye om dagen, selv om jeg føler jeg ikke gjør noe. I en god stund nå, eller veldig lenge, har Andreas og jeg sett på hus. Tanken frister mer og mer for oss begge, spesielt med tanke på at Andreas da kan ha mulighet til å ha studio hjemme. (Det å ha studio i leilighet har vi prøvd, og naboene blir ikke veldig glad, haha) Vi har vært på en del visninger og sett mange fine. Allikevel er det så mye å tenke på. Man vil jo finne det "perfekte" hjemmet. Vi vil ha det moderne og fint, men samtidig hjemmekoselig. Det er ikke enkelt å finne ett som har "alt". Alt vi ser etter innvendig og utvendig samtidig som at beliggenheten er rett. Prisen stiger selvfølgelig når man kommer mer sentralt også, så det er mange faktorer som spiller inn. En ting er i hvert fall sikkert og det er at selve huset må være ganske nytt og strøkent. At det ikke skal være noe arbeid med det (feks ikke for mye hage) eller oppussing. Så travelt som livet til Andreas er, så kan vi ikke ha det hengende over oss i tillegg. Det er veldig deilig å finne noe man bare kan flytte rett inn i. Alltid når man ser på et hus føler jeg man finner noe som er "feil". Enten er det noe som må gjøres innvendig eller utvendig, eller så er beliggenheten dårlig. Gud så vanskelig! 

    Men, det kan være vi har funnet "drømmehuset" nå. Vi får se. Nå må vi bare gå gjennom alle fordeler og ulemper for å være 100% sikre. Det å kjøpe et hus er jo et ganske stort steg. Samtidig er det så spennende og gøy også! Nå håper jeg bare vi finner noe snart. At det kanskje blir dette jeg snakker om, for jeg blir mer og mer gira. Tror virkelig det å flytte inn i et hus kan passe oss perfekt. Mer plass, det å kunne jobbe hjemme og ikke ha naboer vegg i vegg. Når det skjer så får dere garantert høre om det. Hadde aldri trodd det var sant om noen sa til meg for 2-3 år siden at når du er 21 år gammel Ine, ja da flytter du inn i et stort hus sammen med kjæresten din.

  • Publisert: 03.12.2017, 20:37
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer